Den populære skuespilleren går snart inn i rollen som Zapffe – en mann som mener at livet er meningsløst, men som likevel fyller det med mening. En mann med masse humor som likevel er trist. Sjeldent har menneskenes elendige øde blitt håndtert så morsomt som i denne monologen. 

Hvordan vil du introdusere Zapffe til de som ikke kjenner ham? 

– Zapffe er på mange måter en glemt skikkelse i Norge, med unntak av i Nord-Norge hvor navnet hans navn for evig er knyttet til boken Vett og uvett – den nordnorske humorens hellige skrift.

Men selv for den jevne nordlending er det kun som humorist man kjenner Zapffe, og hans filosofiske betraktninger og utgivelser er i dag for det meste bare kjent av en engere krets. Han var filosof og hadde i tillegg en juridisk embetseksamen, som han til overmål skrev på rim.

Tindebestigeren og Friluftsmennesket Zapffe er også viktig i forståelsen av dette meget sammensatte mennesket. Han elsket fjellet og strabasiøse møter med elementene. Til tross for dette mente filosofen Zapffe at mennesket ikke hadde noen plass i naturen, fordi det er på evig søken etter en mening og rettferdighet som naturen ikke kan oppfylle. Det ville faktisk være best om mennesket døde ut. Dette står i voldsom kontrast til den store humoristen Zapffe som reiste rundt og samlet inn morsomme anekdoter og historier fra bygdene, og fjellklatreren som elsket friluftsliv. 

Det er blitt sagt at «Ingen er så trist som en ekte humorist»? 

– Personlig er jeg veldig glad i dette utsagnet, det gir gjenklang i min egen sjel. Humor i Norge har etter min mening vært forsøkt «avintellektualisert» i mange år, og som et resultat av dette har man fått en semantisk, sjangermessig forflatning av begrepene.

For meg er en humorist noe ganske annet enn en komiker, en komiker er ikke det samme som en gjøgler, og en gjøgler er slett ingen klovn. En komiker spiller komedie, og dramatikkens definisjon av en komedie er et stykke med en lykkelig slutt. En humorist derimot, trenger overhodet ikke befatte seg med begreper som lykke eller lykkelig. 

Og hva gjør en humorist? 

– Han betrakter verden og sin samtid, og får oss til å le med sine beskrivelser av mennesker og natur i møte med sin egen utilstrekkelighet, dårskap, manglende selvinnsikt og stolthet. Han kan beskrive livet slik at vi gråter av det, og døden slik at vi ler av den. Vi ler fordi vi forstår. Han får oss til å le gjenkjennende og se humoren i ting, og disse tingene kan være både lette og tunge.

For å beskrive verden humoristisk og treffende, må man ha en forståelse av hva verden egentlig er, og det krever innsikt. Innsikt er nådeløst, og innsikt er ensomt.  Livet er ingen komedie. Det har ingen lykkelig slutt. Tvert imot er livet en tragedie hvor alle dør på slutten. Men det betyr jo ikke at vi ikke kan le oss fillete av det! 

Du er en kronisk motstander av uttrykket livsbejaende? 

– Hva betyr det da? Å si ja til livet? Det gjør jo alle som ikke tar sitt eget liv. Å ha en positiv innstilling til ting? Kanskje. Men hvorfor skal man alltid ha det?  Sunn skepsis er bra. Jeg liker folk som stiller spørsmål ved ting. Det krever mot å stå opp i en forsamling å si; er dette virkelig en god ide? Ingen har lyst å være negativ, alle vil jo gjerne være et ja-menneske, selv når hvert fiber i kroppen skriker «NEI».

Det er politisk korrekt å si ja og å være livsbejaende, men det er hensiktsløst og meningsløst å ta alt med det gode. Som uttrykket «det fins ikke dårlig vær, bare dårlige klær» – har du hørt noe så dumt? Det er som å si «det fins ikke dårlig mat, bare dårlig bestikk». Jeg mener det fins styrke og integritet i å reise seg opp å si at, jo det fins både dårlig vær og dårlig mat. Og det gjør deg ikke til et dårligere menneske.